Trine skal ha fri


Lillesand juni 2020 // Tekst Heidi Løland-Andersen - Tekststudio

Foto: Natali Inbar

-I dag skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har holdt på den siden jul, og jeg tror jeg har vært ganske god til det. Det er ikke så mange som vet det ennå, og jeg vil jo at folk skal høre det fra meg.

Trine Wilhelmine holder pusten litt, før hele ansiktet bryter ut i et smil. Og så sier hun med stolthet i stemmen, som avslører at hun også er ganske så spent:

-Jeg skal ha fri.

-Fri?

-Helt fri. Lenge! Alf og jeg skal på roadtrip til Middelhavet. Helt siden i vinter, da jeg gikk rundt og følte meg så stressa, har jeg hatt et bilde på netthinna. Av meg selv, som sitter i en god stol, med beina på en krakk. Jeg har en stråhatt på hodet, og kjenner på en varm, men sval bris. Jeg gjør ingenting, annet enn å skue utover Middelhavet foran meg. Jeg ser på den hvite sanden og båtene - og jeg gjør ingenting.

-Å gjøre ingenting, det er jo noe. Det er noe som jeg er skikkelig dårlig til. Jeg trenger å øve meg på det, og se hvor lenge jeg klarer det, sier Trine.

Trine vi aldri ser

Hun har erkjent det for lenge siden, at hun er født uten midt imellom. Egentlig har hun ikke avknapp, heller, i alle fall ikke noen som hun rår over selv. Enten står hun på, eller så ramler bryteren helt av.

-Jeg har sånne perioder, hvor jeg ikke funker til noen ting. Kanskje to-tre ganger i året. De kommer når jeg har brukt opp lageret, og ikke har mer igjen. Det er ikke så mange som vet det, for de ser meg jo ikke sånn. Enten er jeg blide, energiske Trine på Kunstkolonialen, eller så er jeg Trine hjemme under dyna som ikke setter sin fot på Kunstkolonialen. Som ligger helt stille og til og med må ha hjelp til å lufte Alf.

Det siste året har de turene kommet oftere. Kanskje dobbelt så hyppig som de tidligere har gjort.

-Det betyr jo noe, og det må jeg ta på alvor. Helt siden jul har jeg visst at jeg ville noe annet nå. Jeg har fått leie en leilighet ved Middelhavet, og dersom situasjonen tillater det, reiser jeg 1. oktober. Ellers reiser jeg når jeg kan. Men jeg kommer hjem for å feire jul, altså. Jeg må jo se hvor fint de har pynta julebyen min, ler Trine.

Ingenting er spikret, akkurat sånn Trine og Alf vil ha det nå. Dersom de trives med middelhavslivet reiser de ned igjen etter jul, og blir til påske.

Blir nettbutikk

Kunstkolonialen lever videre, men ikke i sin nåværende form. Huset på bryggekanten skal selges, og Trine har ikke forlenget leiekontrakten. 1. september stenger den fysiske butikken dørene, og gjenåpnes som nettbutikk i løpet av høsten.

-Jeg leide lokalet av Tulla, den mest fantastiske utleieren man kan ønske seg. Kontrakten min gikk ut omtrent samtidig som hun døde, og jeg fikk bare forlenget for ett år av gangen. Det fikk meg til å tenke over om det var dette jeg virkelig skulle gjøre fremover, forteller Trine.

-Jeg har elsket det. Og jeg har jo kremmerblod i årene. Jeg elsker å finne fine varer, stille dem ut og å selge - jeg synes salg er kanongøy! Men å drive nisjebutikk er en livsstil. Hadde jeg hatt barn, ville det kanskje ikke gått, sånn som jeg har jobbet de siste årene. Nå tenker jeg at det uansett ikke går i lengden, sier hun.

-Å ha barn er et bånd. Jeg har valgt å ikke få barn, så jeg har ikke det båndet. Å ha hund er et bånd, men Alf kan jeg ta med meg dit jeg drar. En butikk er nok det aller største båndet. Jeg tar den ikke med meg, men jeg skal hjelpe nettbutikken ut i livet. Så skal dyktige Natali og Janne drive den videre, i Kunstkolonialens ånd, sier Trine.

Gir seg på topp

Det betyr imidlertid ikke at Trine forsvinner for godt.

-Tro meg, jeg dukker opp! Jeg gleder meg til å ta dere med på reisa. Jeg er så stolt av butikken jeg skapte, og hva vi sammen har fått til på Kunstkolonialen, og for meg føles det som et komplett prosjekt. Jeg trenger å gi meg på topp, og det er der jeg er nå, sier hun.

Det høres kanskje rart ut, å si det etter en vår preget av korona og stengte dører. Men etter en omsetning i 2019 som var all time high, presterte Trine kunsten å doble omsetningen da Norge stengte ned i midten av mars.

Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

-Når folk ikke kunne gå i butikken, tok jeg butikken med hjem til dem. Det var vel den koden jeg knakk. Da jeg låste meg ut av butikken lørdag 14. mars, gikk jeg hjem og tenkte «dette går ikke». Hele verden stoppet opp. Salongene og spisestedene stengte, men ingen sa noe om oss som drev butikker. Jeg bestemte meg for at dette må jeg ta kontroll over selv - jeg kunne ikke sette meg til å vente på at andre skulle si hva jeg skulle gjøre. Så jeg stengte. Jeg permitterte de to andre og delvis meg selv, og så la jeg en plan for hvordan jeg kunne holde Kunstkolonialen åpen tross låste dører.

Gikk live

Og hva innebar den? Jo, Trine planla en rekke på 20 livesendinger. Hver eneste dag, klokken 12.00, sendte hun direkte. Hun prøvde på og viste frem varer, holdt med selskap, bød på seg selv og nådde fram. Og inn.

Tilbakemeldingene var helt enorme, egentlig for store for å klare å ta helt inn. Jeg fikk høre at jeg var dagens lyspunkt. Tenk, så mange mennesker som plutselig satt der isolerte og ensomme. Det stuntet jeg gjorde var en genistrek som jeg ikke visste at var en genistrek. Selv med halve mai stengt, omsatte jeg for dobbelt så mye som i mai året før. Jeg fikk massevis av nye kunder, og kundene jeg allerede hadde ble mer glad i meg, forteller Trine.

Den plutselige økningen i omsetning og kundegrunnlag gjorde ikke beslutningen om å pakke sammen og dra enklere. Trine måtte gå noen ekstra runder med seg selv før hun omsider falt ned på at hun var klar til å ta spranget videre.

-Både fordi jeg greier meg jo fint, butikken går jo bra. Men også fordi jeg er redd for at noen skal oppleve det som et svik, at jeg gir meg. Men jeg har gitt det jeg har å gi nå. For butikken og for byen. Nå trenger jeg å bruke tid på meg selv.

Klarte ikke la være

Da Trine starta Kunstkolonialen i 2014, hadde hun egentlig ingen planer om å drive butikk. Hun hadde flyttet gullsmedverkstedet med seg hjem fra Oslo, og leverte smykker til forhandlere over hele landet.

Foto: Frank Johannessen/ Agderposten

-Jeg satt så trygt som jeg kunne sitte, bortgjemt i en liten krok i et kontorfellesskap. Jeg hadde åpent to dager i uka, ellers satt jeg for meg selv med lydbøkene mine og lagde smykker. Jeg var leder av handelsstandsforeningen, og da den kjempefine blomsterbutikken på bryggekanten la ned, ble lokalet stående tomt. Jeg skulle egentlig bare hjelpe til med å finne en ny leietager, og var absolutt ikke på utkikk etter noe selv, forklarer hun.

«Kunne ikke dette vært noe for deg», var det noen som spurte - og Trine bare lo. Lokalet var for det første altfor stort, og hun trengte ikke noen butikk.

kunstkolonialen
Foto Trine

-Men så gikk jeg på visning da, og kjente på det fantastiske lokalet, lyset og atmosfæren. Tulla, som eide bygget, fortalte meg historien om huset og om de ulike værelsene. Om melbua, om Dybedal og sakristiet. Jeg klarte ikke å ikke få lyst på det, rett og slett. Og da jeg holdt på med å lage inventar til butikken, tror du ikke det dukket opp et bilde av min bestefar? Ikke visste jeg at han hadde drevet kolonial i det samme lokalet, før Harald Fjeldals tid, og før han dro til Australia, kom hjem igjen og startet brusfabrikk. Det falt liksom gradvis på plass, at det var dette jeg skulle gjøre, forteller Trine.

Retailteater

Omtrent samtidig kom hun i snakk med Trina på Kjøkkencenteret, den lokale Power-butikken. Trina fortalte om datteren som hadde fått jobb på EPCOT-senteret, ved den norske paviljongen i Disney World.

-«Make magic moments» hadde hun lært, og det glemte jeg ikke. Jeg samler på ord og setninger, når det er noe jeg merker meg. Og «make magic moments» festet seg hos meg. Året før hadde jeg vært på et kjempestort trendseminar, hvor Ståle Økland holdt et foredrag. Han er «fremtidsekspert» og hadde mye på hjertet. Det blir fort litt for mange inntrykk for meg når jeg er sånne steder, så jeg bestemmer meg egentlig før jeg drar for å skrive ned og huske på én ting. Om jeg sitter igjen med én eneste setning, ett godt råd eller noe jeg lar meg inspirere av, så er jeg fornøyd med det. Da går jeg derfra med mer enn jeg hadde da jeg kom. Og sånn var det med Ståle. «Retailteater», sa han, og snakket om fremtidens butikk som en scene og om innehaveren som en iscenesetter. Selvsagt var det dette jeg skulle gjøre. Jeg skulle lage retailteater og skape magiske
øyeblikk, sier Trine.

Og det var akkurat det hun gjorde. Både for seg selv og for andre. I oktober 2014, under kulturnatta i Lillesand, åpnet Trine Wilhelmine dørene til verdens første, og eneste, kunstkolonial.

Litt på kanten

Firmaet mitt heter Wilhelmine AS, og det sto Harald Fjeldal på skiltet over døra. Jeg grublet lenge på hvordan jeg kunne kombinere de to, da det plutselig - eller egentlig etter to glass vin - kom over meg. Kunstkolonial(en)!? Jeg var helt henrykt, og tok kontakt med Språkrådet, som mente at det var litt på kanten, og mest for innvidde. Men da jeg forklarte hva jeg skulle selge, og hvordan det hang sammen med historien og skiltet, var de helt med, og mente jeg hadde laget et beskrivende nytt ord, smiler Trine.

foto: Heidi Løland-Andersen

Og da var det jo litt gitt, da, hva butikken hennes skulle fylles med. For smykker alene var ikke nok.

-Det måtte inn kunst. Fargerikt, og fargeglede. Og slik ble hashtaggen #colormehappy til. Jeg hadde funnet min nisje, og jeg var i gang, forteller Trine.

-2015 ble året da jeg skapte magiske øyeblikk. I 2016 skjønte jeg at det ble for mye å skulle jobbe med smykkeproduksjon ved siden av butikken. I 2017 åpnet jeg Dybedal, Sørlandets minste outlet, og i 2018 åpnet jeg avdeling med fiskeutstyr i sakristiet. Året etter satte jeg rekord, og så
kom 2020 og satte oss alle prøve.

foto: Natali Inbar


Da hverdagen plutselig ble heldigital, fikk Trine igjen for å ha vært tidlig ute på sosiale medier.

-Jeg blir fort entusiastisk over nye ting, og er en early adopter. Og det var litt sånn at folk ristet litt på hodet når jeg fortalte hvor stor tro jeg hadde på effekten av å være tilstede på alle plattformer. Det jeg har sett, og som for alvor ble tydelig under koronakrisa, er jo at man som nisjebutikk, spesielt på et lite sted, har et vanvittig potensial i å nå ut til de kundene som ikke går forbi døra di hver dag. Vi har nærkundene, men ikke minst fjernkundene. Og dem har vi like stor sjans til å nå, vi som driver butikk i Lillesand, som butikker alle andre steder, mener Trine.

Foto: Natali Inbar

Nå vil hun lære videre det hun har erfart.

-Jeg blir nok lei av å gjøre ingenting etterhvert, og da har jeg jo litt planer. For det første er jeg veldig glad i å skrive, så det kommer jeg helt sikkert til å gjøre. Dessuten har jeg mange ganger opp igjennom blitt fortalt at jeg ville blitt en god lærer, så jeg tror må ha noen pedagogiske ferdigheter. Kanskje det blir nettkurs via sosiale medier for andre som driver nisjebutikker? Jeg tror jeg kunne være en god coach for andre som driver med det samme som jeg har gjort, og at jeg har mye å lære bort - ikke minst om å finne og serve sin fjernkunde. Jeg har lyst til å bruke, og dele erfaringene mine fra koronaaksjonen, forteller Trine.

Ble en influencer

Hva er det du har gjort riktig på sosiale medier?

-Jeg har aldri juksa. Aldri kjøpt meg følgere. Jeg har bygget opp, trinn for trinn, og det har tatt tid. For meg har det aldri handlet om å ha flest mulig følgere, eller flest mulig kunder, men om å t vare på og være god for dem man har. Og det har funka. Det er kanskje ikke så ydmykt å si det, men jeg ser jo at det er Trine de vil ha. Trine og Alf. Vi har folk som kommer langveisfra ens ærend for å besøke Kunstkolonialen, og for å treffe oss. Det er jo utrolig stas!

Som tidligere nevnt. Trine sprudler på sosiale medier. Hun viser den sosiale medier-vennlige siden av seg selv.

-Jeg er jo blitt en influencer. Og da viser jeg jo det som er litt å by på, og er ærlig på at det er et utsnitt av virkeligheten folk får se. Det er fullstendig ekte, men det er ikke hele sannheten. Jeg har også en side som slett ikke stråler, men den viser jeg ikke frem. Det er ikke den jeg er på sosiale medier, sier Trine.

-For eksempel trenger jeg mye alenetid. Sykt mye alenetid, egentlig. Og det er ikke alltid fordi jeg har så veldig lyst til å være alene, men fordi jeg ikke fikser noe annet, innrømmer Trine.

Sosial angst

Og det skal hun ha. Er det noe man ikke kan se på denne dama, så er det at hun lider av sosial angst. En litt underlig variant, ifølge henne selv.

-Jeg vet ikke hvor mange penger jeg har brukt på billetter som jeg aldri har brukt. Til konserter og forestillinger, som har blitt med tanken. Jeg gleder meg, tenker at dette skal jeg klare, det blir gøy og har virkelig planer om å dra, men når det kommer til stykket - ånei. Da vet jeg ikke hva jeg skal
ha på meg, hvem jeg kommer til å treffe der, hvordan de vil se meg eller om jeg orker å snakke med noen. Da føles sofaen enda mye bedre, og de fire veggene mine som det tryggeste på jord.
Det er en del av meg det også. Jeg kan være utadvendt og sosial, men det bruker jeg opp i butikken. En stor del av meg er introvert og har ekstremt behov for å bare være meg, sier Trine.

-Og Alf, da. Det var først da jeg skjønte at Alf kunne være med at det gikk opp for meg at dette var noe jeg kunne gjøre. Jeg hadde aldri dratt fra ham. Alf er ti og et halvt nå, han er en eldre herremann. Nå har han fått nytt pass, ny sikkerhetssele og rabiesvaksine, og vi to skal på pensjonisttur for å nyte livet. Det er noe som heter at når man lukker en dør, så åpnes et vindu. Det er fint, men jeg mener at man må lukke den døra, for å åpne det vinduet. Og nå gjør jeg det. Jeg lukker et kapittel, og begynner på et nytt. Og det heter Trine og Alf på roadtrip.

Alf
I forbindelse med 4 års markering, Justøya // Fotograf Sundsvold